Min tante var en fantastisk person. Søt, uskyldig og med verdens herligste smil. Når hun var glad, lyste hele rommet rundt henne opp, øynene skinte og ja.. man ble glad bare ved å være rundt henne. Min tante har vært en del av livet mitt helt siden jeg ble født. Hun og moren min var svært gode venner i min barndom og de skravlet høl i hue på hverandre...og oss rundt dem. De kunne sitte oppe hele natta og snakke, og de gikk aldri tom for emner. Hver søndag pleide min tante og mormor å komme på besøk, de hadde alltid med seg go'saker til meg og lillebror, så det var alltid stor stas når de kom på besøk. Stjernepose,fanta på kartong, kinderEgg og lollipop, jepp livet var herlig når disse snille damene kom på besøk og tok oss med ut i parken få steinkast unna der vi bodde midt i sentrum av Oslo.
Etterhvert som årene gikk hadde vi samme type kontakt, always sundays.
Når tante fikk nyss om at jeg drev litt med tarot ble kontakten litt større.
I 1998 da min kjære pappa gikk bort var tante en god støtte, Det var etter min fars bortgang og min tantes samboers bortgang at kontakten ble enda større. Da min tantes samboer gikk bort få måneder etter min fars bortgang ble tilværelsen til min tante brått endret. De hadde bodd sammen i årrekker og nå ble hun plutselig boende mutters alene. Ensomheten er fæl og med ensomheten økte også kontakten slik at det ikke skulle føles så ensomt. I en sorgprosess er det viktig å ha noen å snakke med og det tror jeg også hjalp på begge to. Jeg savnet min pappa veldig mye og syntes det var ekstra vanskelig å fordøye det når min tantes samboer døde få måneder etter. To begravelser på under 6 måneder, det var en grusom tid for oss alle.
De siste årene så økte kontakten bare mer og mer. Jeg fikk ofte litt kjeft når jeg ikke tok telefonen siden hun trengte noen å snakke med, men det var ikke alltid så enkelt å ta telefonen da det avhenger litt av hva man driver med også. En sjelden gang ringte hun midt på natta og tok sjansen på at enten jeg eller moren min var våken, og hver gang det viste seg at vi var oppe slik som henne, ble hun veldig glad.
Hun sa alltid at jeg gjorde henne glad, at jeg var så positiv og oppmuntrende ovenfor henne. Var hun lei seg, ble hun alltid i godt humør av å prate med meg. Jeg sa hele tiden at om hun ikke begynte å tenke positivt og samtidig sluttet å gråte, så skulle jeg smekke hu i nøtta med en stekepanne, hehe.. En intern sak, men hun lo alltid :) Hver eneste gang hun ringte og jeg tok telefonen, svarte jeg med å si "Hallo, Skjønne Jomfru", og hun ble alltid glad av det :) Det var ikke så mye som skulle til for å få min tante i godt humør.
Hun var så søt, når hun var i form ville hun alltid spandere noe på meg. Hun tok meg med ut på middag og vi var til tider som to venninner. Når jeg skrev kort eller sendte henne brev uten at hun forventet det, vel, jeg har i mange år hørt hvor mye det betydde for henne og flere av brevene var i små biter omtrent da hun gikk bort, for hun hadde lest de så mange ganger.
Åh, så utrolig fjernt å tenke på at hun er borte.. Så forbasket urettferdig. 2008 var det verste året i hennes lange liv sa hun, hun hadde virkelig vært nede og lei seg i 2008. 3 mennesker forpurret hennes siste leveår, og jeg vil aldri tilgi disse for det. Jeg har ikke så veldig lyst til å gå inn på alt, men kan fortelle som så at min tantes samboer hadde 3 sønner. 3 sønner som bare tenkte på seg selv. I testamentet til min tantes samboer stod det at min tante skulle få bo der så lenge hun lever og at guttene skulle være snille mot henne, for hun har alltid vært snille mot dem. Leiligheten min tante bodde i stod i hennes samboers navn og guttene tenkte på arv. De dreit i at min tante solgte sin egen leilighet fordi samboeren ikke likte stedet, hun solgte leiligheten sin med tap for samboers skyld.. men hvorfor skulle gutta hans ta hensyn til henne de en gang i tiden kalte "mor".. Uansett, de forpurret min tantes siste år så mye at hun ble syk av depresjon. Hun var bare bein på slutten og en skygge av seg selv.
Siste gang vi i familien så min tante i livet var på min mormors bursdag den 26.12.2008. Tante var svak og ikke i form, hun satt og skrev et forsinket bursdagskort til meg, mamma og bursdagaskort til mormor... hun satt og gråt når hun skrev.. og hun gråt når hun skulle dra hjem igjen. Hadde jeg visst hva som kom til å skje, ville jeg og de andre bedt henne om å bli hos oss istedet, men vi kunne ikke vite... Hun ringte og snakket med moren min dagen etter, hun ringte også meg på mobilen og la igjen beskjed på svareren min... 2 dager senere fikk ingen i familien tak i henne, jeg tror jeg ringte minst 500 ganger på 1 døgn.. Mormor hadde en dårlig følelse og forsøkte gang på gang å ringe, men nei, ingen svar. Det har hendt hun har dratt ut ledningen til telefonen fordi hun vil ha litt fred og ro.. skulle virkelig ønske det var tilfelle denne gangen, men nei..
Den 31.12.2008 får vi heller ikke tak i henne, vi ringer og ringer, men nei.. klokka er 23:45, mormor ringer meg på mobilen, jeg er ute sammen med noen venner og tar tlf. Første mormor sier er, "Tante Berit er død".. Jeg sa, "hæ, det er ikke sant.. jeg hører ikke alt du sier, er for mye støy her, jeg ringer opp om få minutter".. Jeg ringer opp etter 3 minutter og mormor forteller igjen at Tante er død. Jeg kan ikke tro det.. og begynner å gråte.. Min søte tante er borte.. hva har skjedd og hvordan farer rundt i hodet mitt.. Mormor forteller videre at hun dro opp til tante, men at hun ikke åpnet døren. Lyset sto på og vinduet på kjøkkenet var delvis åpent, så hun ringte politiet og de kom. Politiet kom seg inn via kjøkkenvinduet via en stige og fant min tante liggende på gulvet i stua, død. Rettslegen som hadde vært der sa at det hadde gått fort og at det var hjertet. Allikevel kan jeg sitte og gråte over min tante, for jeg sitter og er så forferdelig redd for at hun f.eks har falt og slått seg og ligget på gulvet og hørt oss ringe henne. At hun har ligget der og gråtet og prøvd å strekke seg til telefonen uten å ha klart det.. det må isåfall ha vært helt grusomt.. Jeg klarer ikke å slå den tanken fra meg...Hva hvis.. :(
For en jævlig måte å starte året på for oss alle.. Etter at fyrverkeriet hadde sust over hue på oss dro jeg rett hjem, for jeg måtte fortelle de andre nyheten. Sist jeg gråt så mye som jeg gjorde natt til 1.januar og tiden etter frem til etter likskuen, vel, det var i min fars begravelse.
Det er så forferdelig å tenke på at min tante hadde det så vondt det siste året.. Jeg lovte henne at 2009 skulle bli 1 kjempegodt år for henne, at all uflaksen og dritten skulle forsvinne.. At solen skulle skinne på henne og at hun skulle få det helt topp... Jeg lovte henne..
Min kjære søte tante Berit, jeg har tro og håper så inderlig at du har det bra der du er nå. At hva enn som gjorde at du forlot oss den kvelden, at det gikk fort. Jeg håper du ikke på noen måter led. Jeg håper du er glad og sitter der oppe og holder min pappa med selskap. Hva enn jeg har gjort som er dumt mot deg, de gangene jeg har sagt nei til å gå ærend for deg av ymse årsaker, de gangene jeg ikke har fått tatt telefonen og du har blitt irritert, sinna eller oppgitt...jeg håper du tilgir meg for dette...
Du er dypt savnet, ikke bare av meg, men også av mormor, mamma og resten. Vi snakker ofte om deg. Hver gang jeg eller moren min snakker med mormor, så snakker vi alltid om deg. Du er med andre ord svært ofte i tankene våre. Jeg gråter mye og sørger fortsatt over at du ikke er iblant oss lenger, du hadde fortjent å få noen gode år!
Hvil i fred kjære tante, du har betydd utrolig masse for meg, takk for alt du har vært for meg!
